hits

iliese

Hverdagskos

  • Publisert: 22.11.2017, 01:09
  • Kategori: Blogg
  • Når man har slutta på skolen midt i skoleåret legger man plutselig merke ved hvor stille det blir etter klokka 10 - 11 om kvelden. De fleste har jo allerede lagt seg eller er på vei til å legge seg fordi de skal opp tidlig. Jeg derimot har sunket ned i den svarte skinnsofaen med et rosa pledd over meg og en liten eske med sjokoladekjeks. Jeg har ingen planer om å legge meg med det første.

    Jeg vet ikke hva slags serier dere liker, men dere må gjerne skrive ned forslag i kommentarfeltet så kan jeg sjekke det ut! For tiden driver jeg og ser på "Grace & Frankie" den er så morsom og søt. I starten var jeg litt sånn: "hmm.. Gidder jeg å se videre?" men gi den en sjanse! Man blir liksom litt glad i de to kvinnene.

    ...Og er jeg ikke på sofaen, så finner dere meg i badekaret! Haha.

    Ha en fin uke, folkens.

  • Publisert: 22.11.2017, 01:09
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • Det perfekte ekskluderende skolesystemet

  • Publisert: 21.11.2017, 22:32
  • Kategori: Utdanning & karriere
  • Drammenslufta har blitt kald og nådeløs. Den fryser seg nedover halsen min mens jeg står og ser på lysene som kommer fra sentrum. Jernbanen, Ås bryggeri, fotballstadion. Og lysene sprer seg videre fra Spiralen, skibakken og de mange hjem som ligger spredt rundt omkring. Jeg skal hjem til meg, og jeg skal endelig ta et valg.

    Jeg trodde aldri at jeg kom til å måtte skrive dette her på bloggen, og jeg hadde ikke trengt det heller hvis jeg hadde en uærlig blogg. Hele helgen har jeg tenkt på dette med skolesituasjonen min. Jeg hater å måtte kalle det en «situasjon» som om det alltid er et problem som må løses. På en måte så har det jo vært slik i mange år fordi lærere, rådgivere, avdelingsledere og andre «kompetente» i skoleverket ikke har visst hvor de skulle plassere meg. Jeg har bare vært en kasteball som har blitt sendt rundt. Ikke har jeg fått noe tilrettelegging eller spesialundervisning heller, selv om jeg har hatt krav på det. Jeg har faktisk gått på skolen i åtte år nå uten å fullføre videregående fordi jeg alltid ender opp med for mye fravær til jeg dropper ut. Jeg har hatt mange grunner opp igjennom til hvorfor det ikke har fungert, men i starten handlet det mest om diagnosen min: dyskalkuli.

    Dette er en diagnose som jeg har dokumentert fra jeg var 16 år, men som aldri har blitt tatt hensyn til. Folk tror ikke at dyskalkuli betyr noe spesielt. Dyskalkuli er kort fortalt tallblindhet. Jeg sliter ikke med «generelle mattevansker», men med alt som har med tall og gjøre + mer. Penger, budsjett, klokke, retningssans (høyre/venstre, nord/sør/øst/vest), huske datoer osv. Det er mye mer enn bare 1+1. Lærere har behandlet meg som om jeg er lat og ikke gidder å lese. De forstår ikke at dyskalkuli faktisk er en DIAGNOSE som ikke kan trenes bort. Og jeg har fått mange ufyselige og idiotiske kommentarer fra skolens kjære ansatte opp igjennom årene. Dette har ført til skolevegring og at depresjonen min fikk slå røtter.

    Jeg var glad da jeg møtte opp på jobben min her om dagen istedenfor skolen. Det var liksom meningen at voksenopplæringen skulle være en ny start for meg, men istedenfor opplevde jeg og ikke være noe annet enn et tall og en kasteball i systemet nok en gang. Ingen kan hjelpe meg fordi ingen vet hvordan eller hvor de skal plassere meg. Og nå som jeg er voksen skal jeg i hvert fall bare holde kjeften min fordi jeg ikke tok nytte av rettighetene mine da jeg yngre.
    I følge regelverket har jeg ikke rett på utdanning i Norge i det hele tatt fordi jeg enten er for ung eller for gammel eller ikke kan vise til årevis med jobbing (realkompetanse). Årevis med jobbing kan jeg dessverre ikke vise til fordi jeg har gått fulltid på skole så å si hvert år, og ikke tro at det stopper der fordi har du en deltidsjobb på 50% så regnes to år som 1 jobbår. Bare så det er sagt. Så skal du ha realkompetanse etter 5 år ute i arbeid, så må du altså jobbe i 10 år med en 50% stilling. Den stillingen jeg har nå i dag tilsvarer ca. 30%. Hvor mange år må jeg jobbe for å få realkompetanse? Og innen hva da? Jeg jobber i bokhandel og ville utdanne meg som psykolog. Realkompetansen må i tillegg være relevant for det du skal søke på høgskole. Jada, de utelater ingen punkter!

    Ulike kommentarer jeg har fått opp igjennom er for eksempel:
    «Vi kan ikke tilrettelegge for deg fordi det blir urettferdig ovenfor de andre elevene» - Rådgiver på Skien videregående avd. Brekkeby sa dette til meg i 2013. Hun jobber fortsatt der forresten, så ikke forvent å få seriøs rådgivning.
    Jeg spurte medelevene mine i klassen om de syntes det ble urettferdig at jeg fikk mer hjelp til å komme gjennom mattefaget, og ingen var imot for at jeg skulle få mer hjelp. Kun skolens egen ansatt. Dette ble sagt mens jeg enda hadde ungdomsretten min og krav på spesialundervisning og tilrettelegging, men felles utsagn som går igjen for alle skoler i Norge er: «Vi har ikke ressurser» - jeg er ganske sikker på at jeg ikke er den eneste som har hørt akkurat det. Eller hva?

    Da jeg ringte inn til voksenopplæringen tidligere i år for å snakke med en rådgiver fordi jeg ønsket å sende en søknad ble jeg først møtt med latter over alle mine forsøk på å ta videregående (det dukker opp på skjermen deres, og hun fant totalt 11 linjer jeg har gått). Og så var hun så jævlig frekk (vanskelig for meg og ikke nevne navnet på personen her) og sa at: «Du kommer nok ikke inn på voksenopplæringa, det kan jeg si deg med en gang, fordi du har allerede tatt så mye fra kassa». Virkelig? Tatt mye fra kassa? Hvem sier noe sånt liksom? Disse menneskene som skal prøve å gi deg råd. Hennes råd var ganske klart: Du har ingen sjanse her.

    For noen år tilbake da jeg gikk på en annen skole hadde de satt opp ekstrahjelp i matte etter skoletid en dag i uka. Jeg følte ikke at jeg fikk noe ekstrahjelp der så jeg sluttet å møte. Ekstrahjelp læreren sa følgende: «Hvis du bare leser 20 minutter hver dag så får du det til». Idiot. Han var klar over diagnosen min, men åpenbart ikke klar over hva diagnosen innebærer. Hvorfor skulle han sette seg inn i den? Han fikk betalt for å stå der uansett.

    Vet dere hvor lenge jeg har gått VG1 eller prøvd å ta VG1 fag? I åtte fuckings år. Jeg har hatt Sinus boka 1P i 8 år!!!!! Og jeg har prøvd på mange forskjellige måter. Jeg har vært nettstudent hos akademiet, hatt klasseromsundervisning hos Sonans, gått forskjellig yrkesfag og flere ganger på studiespesialiserende. Jeg skulle ønske at noen virkelig kunne høre meg, noen som kunne hjelpe. Alt for lenge, i mange år har jeg gått rundt og trodd at det var jeg som var problemet, men nå forstår jeg at det ikke er meg. Det er skolesystemet og de menneskene som sitter i det. Istedenfor å bry seg lager de heller mer hodebry. Blinde, hørselshemmede, folk med andre diagnoser som ADHD, dysleksi eller autisme whatever, får mer tilrettelegging og støtte på 1 år enn hva jeg noensinne har fått på åtte år. Jeg har hatt papirer på diagnosen min siden jeg var 16 år der spesialist i nevropsykologi skriver at jeg bør få fritak for at jeg skal klare å komme meg videre. Allikevel har eksamenskontoret sagt til meg at jeg må gå opp til eksamen i matte minst 2-3 ganger til for å bevise at jeg virkelig ikke klarer det. En eksamen koster 2000,- Hva i alle dager er poenget med å ha en diagnose på svart/hvitt da? Hæ?

    Dere skjønner det at sist matteeksamen jeg hadde forlot jeg lokalet etter 40 minutter og det syntes ikke eksamenskontoret noe om, men hvilken rolle burde det spille om jeg sitter i 40 minutter eller 6 timer? Er det så vanskelig for alle sammen å forstå at jeg faktisk har en real diagnose??? Er alle som jobber i skoleverket komplette idioter? Jeg kjenner min diagnose best.

    La meg gi dere en novelle på russisk. Dere får ingen regelbok eller ordbok, ingen hjelpemidler i det hele tatt, men dere kan sitte i 6 timer hvis dere vil. Kan dere seriøst fortelle meg etter 40 minutter eller 6 timer om hva dere har «lest»? Nei, ingen kan det i jo mindre dere faktisk kan russisk, så prøv å forstå meg litt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal jukse med kalkulator engang. Tror folk virkelig at jeg velger å gjøre det dårlig på skolen med vilje fordi jeg er lat? Jeg hadde aldri latt meg selv gå gjennom all denne dritten av ren latskap! Ansatte i skolen burde skamme seg. De menneskene jeg har møtt der burde aldri ha jobbet med andre mennesker når de spytter på elevers liv på den måten. Det er fremtiden min det er snakk om, og den er ubetydelig for alle andre fordi det ikke er de selv som må stå i det. Jeg har blitt et mørketall, glemt bort, ignorert og usynliggjort fordi de i systemet ikke gidder å gjøre jobben sin. Jeg er åpenbart ikke den late her, da jeg har prøvd i åtte år på forskjellige måter.

    Hvert år har jeg gått på skole uten å fullføre, og på CV'n min ser det ut som om jeg ikke har gjort noenting alle disse årene. Jeg har noen småjobber her og der, men jeg har jo ikke kunne ta meg en fulltidsjobb mens jeg har gått fulltid på skolen, og deltidsjobber er det veldig vanskelig å få her i Grenland (Skien, Porsgrunn, Bamble). Det er små byer hvor nesten alle kjenner alle og man helst må kjenne noen for å få en fot innafor. Så når arbeidsgivere ser på CV'n min så ser de åtte år hvor jeg ikke kan dokumentere at jeg har gjort noe, fordi jeg har jo aldri klart å fullføre skolen og heller ikke hatt muligheten til å jobbe. Da kan jeg ikke sette opp noe, men jeg HAR gjort ting, problemet er bare at jeg ikke kan bevise det. Arbeidsgiveren spør f.eks.: «Jeg ser du var 3 uker på diplom-is i 2013, men hva annet har du gjort?» hvorpå jeg svarer: «jeg har gått på skole» etterfulgt av arbeidsgivers videre utspørring: «hvorfor har du ikke satt det opp?» - «Åja, hvorfor fullførte du ikke da?» - «Aha, pleier du å droppe ut når det blir for hardt for deg?» Uansett hva jeg sier og uansett hvordan jeg prøver å forklare fortiden min så er det aldri godt nok. De vrir og vender på ting jeg sier slik at jeg uansett er den som kommer dårligst ut. Droppe ut betyr at man har dårlig arbeidsmoral, at jeg ikke har hatt annet enn småjobber betyr at jeg er lat og ikke har nok ståpå vilje. At jeg har slitt mye psykisk og sliter litt enda betyr kun én ting for arbeidsplassen: trøbbel og sykemeldinger. Jeg er aldri bra nok, og jeg er litt for vandt med at folk forhåndsdømmer meg. Er det rart jeg er skeptisk til andre mennesker?

    Jeg er veldig sta som person, så jeg meldte meg opp til nytt skoleår hvert eneste år og prøvde å tvinge meg gjennom for å fullføre som alle andre. Jeg har jo aldri hatt lyst til å gi opp, det er ikke min stil, men i går måtte jeg til slutt bare ta et valg å stå ved det. Jeg har stanget i veggen lenge nok nå. Nå orker jeg ikke mer, og jeg fortjener bedre livskvalitet enn det jeg har hatt de siste åtte årene. Jeg er rett og slett bare ferdig med videregående. Jeg har gjort det jeg burde ha gjort for lenge siden. Nå mangler jeg kun tre fag for å kunne søke meg inn på høgskole: matte, historie og norsk. Når og hvordan jeg tar de fagene vil tiden vise.

    Etter mange runder med meg selv i helgen og mye prat med både forloveden min, svigermor og min gode venninne Julie, måtte jeg bare innse at det beste for meg er å sette skolen på vent. Ta noen år med pause. Julie sa nemlig noe som jeg ikke har tenkt over i det hele tatt, ikke fra det perspektivet. Hun sa følgende ish: «Livet er nå, og det er nå du er ung. Skolen kan du vente med fordi den kan du gå tilbake til når du vil, men ungdomstiden din får du aldri igjen!» Og akkurat dette traff meg så hardt fordi da forsto jeg så godt hvorfor jeg ikke har hatt det noe bra med meg selv på mange år nå. Det er ikke bare fordi jeg ikke har klart å fullføre videregående på den «ordentlige måten», men fordi jeg ikke har hatt noe skikkelig ungdomstid. Jeg har tvunget meg selv til å gjøre ting jeg ikke liker, og jeg har heller ikke hatt penger til å kunne gjøre de tingene jeg vil fordi jeg ikke klarte å få meg jobb under fulltidsutdanningen. Nå jobber jeg jo litt i en bokhandel, men jeg tjener såpass lite at jeg har ikke hatt muligheten til å legge av penger til sparing eller f.eks. dra å besøke venner. Jeg har rett og slett vært skikkelig isolert. Jeg har hele tiden gjort det som har blitt «forventet» av meg, og latt meg styre av hva andre har ment når det kommer til utdanning (spesielt av mamma som er karrierekvinne). Jeg ville jo ikke være en taper i noens øyne, men nå innser jeg at ved å prøve å tilfredsstille alle andre mer enn meg selv så er det nettopp en taper jeg har vært. Nå skal jeg legge de tre videregående fagene jeg mangler på hylla, og fokusere på å få bedre livskvalitet fremover. Og det starter med å flytte vekk fra det hølet jeg bor i.

    Det som er trist er alt jeg har gått glipp av. Jeg hadde alltid en drøm om å være utvekslingsstudent i USA, men for å komme inn som utvekslingsstudent kreves minimum karakteren 3 eller 4 i matematikk. Det var i hvert fall slik da jeg søkte den gangen, så den drømmen ble knust. Kun fordi jeg er tallblind. At jeg hadde karakteren 5 i engelsk, naturfag og samfunnsfag spilte ingen rolle. Jeg lot være å dra på skoleball fordi jeg hatet skolen for det den utsatte meg for, og var aldri i humør til å "feste" med de andre elevene. Jeg skled jo automatisk utenfor mens de fikk bedre samhold fordi de fullførte skolen sammen. Jeg dro aldri på skoleball og ble aldri russ som resten av klassekameratene mine...
    Jeg håper at reglene en dag kan endres slik at ingen flere trenger å gå gjennom det jeg har vært. Min situasjon er kanskje litt spesiell, men ikke urealistisk.

    Jeg sa opp skoleplassen min i går.

    I Norge så er det nemlig slik at hvis en ikke kan møte skolens standard så sliter man. Det perfekte skolesystemet og at vi i Norge er så «heldige» eksisterer ikke for meg. Jeg blir kvalm når folk snakker sånn, fordi den gode skolen er kun for de som ikke har diagnoser. For oss som har det, så er det en helt annen hverdag, skolen blir en annen realitet. Jeg mener ikke å tråkke noen på tærne, men dette er min erfaring jeg skriver om.
    Nå har jeg lagt bøkene og skolesekken vekk, og jeg skal bare nyte den nye tilværelsen min.

    Fuck den norske skolen, den har ikke gitt meg en jævla dritt.

  • Publisert: 21.11.2017, 22:32
  • Kategori: Utdanning & karriere
  • 7 kommentarer
  • Jeg tar den jobben jeg vil!

  • Publisert: 15.11.2017, 00:59
  • Kategori: Utdanning & karriere
  • Hei,

    Jeg tror det verste jeg hører er når voksne mennesker forteller meg at jeg bare må ta den jobben jeg får uansett hva det er, fordi det er penger i det. Hvorfor skal jeg kaste bort tid og energi på å ta meg en jobb som jeg vet at jeg ikke holder ut i, i mer enn kanskje en måned før jeg sier opp? Jeg gjør meg selv og arbeidsgiver en tjeneste ved og ikke ta den jobben. Det viktigste for meg er trivsel, og trives man i en jobb så vil pengene komme deretter. JOBB MED NOE DU LIKER! Pengene er ikke viktigere enn din psykiske helse.

    Vår nye generasjon blir som oftest møtt med mistro fordi vi automatisk blir tillagt å ha dårlig moral og slapp arbeidsetikk, og å vise liten respekt for andre - kanskje spesielt de eldre. Det som er litt morsomt her er at slike holdninger til de unge går langt tilbake i tid. Allerede Sokrates (470-399 f.kr.) skal visstnok ha uttalt at: "våre dagers ungdom har dårlige manerer, forakter autoritet, har ingen respekt for eldre mennesker og nøyer seg med å prate i stedet for å arbeide. De opponerer mot sine foreldre og tyranniserer sine lærere". Hva tenker dere om det? Vil ikke dette kanskje minne om at ungdom for alltid vil være i utvikling og anses som bedrevitere og ikke nok takknemlige? Tenk litt.

    Som dere sikkert allerede vet så kalles dagens unge ofte for Millenniumsgenerasjonen, siden mange av de erfaringene som preger dem ble gjort i tiåret før og etter årtusenskiftet. Ekspertene strides om hvilke aldersgrupper som skal inkluderes, men de fleste regner inn de som i dag er mellom 13 og 29 år. Jeg er selv 24 år og kjenner meg igjen med å være litt "revet" mellom to generasjoner, men når sant skal sies, så føles det ikke helt riktig å kalle den nye generasjonen (etter meg igjen) for "glasurgenerasjonen", som noen gjør. Det er mye jeg ikke er enig i, og jeg er evig takknemlig for at jeg ikke vokste opp med smarttelefoner og alle duppedittene som følger med. Men vi kan ikke rette fingeren på generasjonene etter oss for å ha bli født inn i et mer kunnskapsrikt og digitalisert samfunn. Tiden endrer seg og samfunn utvikles, det vil det alltid gjøre. Get over it. Og i jo mindre man er helt desperat og økonomisk rævkjørt, så bør man i det minste få ha den muligheten til å kunne velge sin egen arbeidsplass.

  • Publisert: 15.11.2017, 00:59
  • Kategori: Utdanning & karriere
  • 0 kommentarer
  • Teknikker for å mestre depresjon

  • Publisert: 15.11.2017, 00:41
  • Kategori: Psykisk helse
  • De nærmeste som kjenner meg vet at jeg sliter med melankoli (tung depresjon) i perioder. Når vinteren kommer for dør gruer jeg meg nok litt mer enn andre fordi depresjonen vokser seg sterkere under den perioden det er så lite sol. Jeg prøver å komme meg mest mulig ut og å være i aktivitet, det pleier å funke, men noen ganger tar den overhånd. Jeg har slitt med depresjon og ensomhet siden jeg var barn, men depresjonen utviklet seg ikke til å bli et problem før i voksen alder. Mye pga. hendelser som også har skjedd i livet mitt opp igjennom, men ikke minst fordi jeg har gått og undertrykt det. Det er sårt når ens psykiske helse ikke blir tatt på alvor. Det er fortsatt alt for mange der ute som ikke klarer å ta psykisk helse seriøst nok, og å vise litt hverdagssympati.

    Det jeg skal fram til er at, selv om jeg ikke alltid kan kontrollere depresjonen min (altså, at den på noen dager vil komme uansett) så har jeg lært meg noen triks til hvordan jeg kan "lure" den litt så jeg ikke går helt i kjelleren hver gang. Og jeg har funnet litt ut av hva som kan trigge min depresjon. Det er ikke bare slik at den dukker opp fra ingensteds og jeg våkner "på feil side av sengen", selv om det også har skjedd. Mange ganger er det triggere som åpner døra for at depresjon slipper ut. Jeg skal ikke gå inn på hvilke triggere som vekker min depresjon, men råd til hva du kan gjøre for å føle deg litt bedre hvis du sliter selv. Nå skal det også nevnes at jeg alltid har vært en veldig sta person, så uansett hvor langt nede jeg har vært så har jeg alltid presset meg selv til å både dra på jobb og skole, på godt og vondt.

    Selvfølgelig er det noen råd som går igjen, men det er fordi dette virkelig har vist seg å fungere hos majoriteten.
    Her kommer min egen liste:

    1. Daglige rutiner - Å ha noe å gå til er en mestring i seg selv for mange. Jeg vet alt om og ikke ha noe å gå til og generelt ikke ha noe å gjøre, da det var en periode i livet mitt hvor jeg verken gikk på skole eller fikk meg jobb, og kjæresten jeg hadde på det tidspunktet ga blaffen i meg fordi han hadde sine egne ting å sysselsette seg med. Jeg hadde ikke penger eller bil, ingen egne prosjekter jeg holdt på med og var heller ikke så aktiv innen trening. MEN jeg skrev allikevel opp alt mulig "tull" jeg kunne finne på i almanakken min, bare for å prøve å holde meg opptatt. Det kunne være hverdagslige ting som å pante flasker, klippe plenen og gjøre husarbeid, men også andre daglige rutiner som for eksempel faste tidspunkter for når jeg skulle spise eller sove. Jeg skrev også opp at jeg skulle lese så og så mange sider i den ene boka eller gå rundt vannet på andre siden av elva her. "Tulleting" for mange, men som for meg holdt meg rett og slett i live. Å ha daglige rutiner er så ufattelig viktig. Det gjør at man brått føler seg litt mer viktig og ansvarsfull.

    2. Målsettinger - Det betydde utrolig mye for mitt sinn å sette opp målsettinger. Det var en slags motivasjon for å komme meg gjennom den vonde perioden. Viten om at jeg skulle ta enkle steg og senere litt lengre steg for å komme meg videre fra der jeg satt motiverte meg. Korte målsettinger for meg var for eksempel å prøve å tilbringe litt mer kvalitetstid med broren min, være litt mer positivt innstilt, gå minst en tur om dagen. Sånne ting. Målsettingene jeg hadde på lengre sikt var å få meg en jobb, ta lappen, kjøpe bil og ta utdanning. Motivasjon.

    3. Vær aktiv - Jeg ble mer aktiv da jeg fylte 18 år fordi da kunne jeg endelig trene på treningssenter, noe som hjalp meg mer enn jeg vil innrømme selv. Treningen fikk sinnet mitt til å fokusere, og jeg fikk generelt ut "sinne" på gymmet. I tillegg førte også aktiviteten til at kroppen min produserte endorfiner (noe som skjer hos alle), et stoff som skaper lykkefølelse. Da jeg kom hjem fra trening om kveldene var jeg bare tom, frigjort og tilfreds. Jeg sier ikke at jeg var lykkelig, men jeg hadde det bedre med meg selv enn om jeg hadde sittet hjemme hele dagen. De dagene som var som verst var jeg gjerne ekstra aktiv. Styrketrening, gruppetime med noe kardio skit og etterpå en lang gåtur rundt vannet som ligger ved der jeg bor. (Ikke noe fint vann, det ligger i et industriområde), men det hjalp å bare gå og var bedre enn ingenting.

    4. Riktig kosthold - Kostholdet mitt endret seg sammen med treningen. Ja, jeg vet: så klisjé. Men som deprimert så kunne jeg ikke spise meg i godt humør, det kan jeg fortsatt ikke. Salt, fett og sukker er bevist at forsterker depresjon - ikke overanalyser det jeg skriver: jeg sier ikke at om du spiser egg og bacon til frokost, så går du i kjeller'n den dagen. Nei, men da jeg begynte å være mer aktiv fikk jeg også behov for å spise mer variert og sunnere. Da følte jeg meg liksom komplett inni hodet. Det var min måte å få bedre velvære på. En helhet.

    5. Få nok søvn!! - Søvn ja. Vi som kjenner til depresjon vet at søvnen enten kan ta overhånd ved at man ikke vil annet enn å ligge under dynen og derfor oversover eller så er søvnen ikke-eksisterende. Begge to suger. Som deprimert har jeg slitt mest med (siden jeg var barn) at jeg sovner veldig sent, men våkner tidlig. Jeg har prøvd å tvinge meg selv til å sove, men det er umulig. Å klare å få til en balanse gir meg utrolig mye tilbake i uka. Jeg føler meg kjip de gangene jeg kanskje må si til kjæresten min at jeg legge meg, men jeg har lært meg selv å kjenne, og vet at med rutiner og litt selvdisiplin så kan jeg få en god natts søvn. Heldigvis har jeg en forståelsesfull kjæreste som gjør alt for at jeg skal ha det bra.

    6. Endre tankemønsteret - Det er veldig enkelt å bli negativ i en kjip livssituasjon. Jeg ble kalt pessimist en lang periode. Først startet det med at jeg hadde en kjæreste som var utrolig negativ. Han slet psykisk selv, så kanskje ikke så merkelig når jeg tenker over det i dag. Men jeg er en lett påvirkelig person, har dessverre alltid vært, og sammen med han var vi to negativt lada batterier. Da det forholdet endte hang pessimisten i meg igjen ganske lenge. Jeg var også deprimert fra før jeg traff han, så depresjonen forsterket bare hele den negative tankegangen min, og jeg hadde en tendens til å tolke alt folk sa i verste mening. Det jeg gjorde var å prøve å ta meg selv i det hver gang jeg var negativ. Jeg inngikk også en liten "avtale" med meg selv om at jeg skulle si mer "ja" istedenfor "nei", siden nei er et negativt lada ord i utgangspunktet. Ja, til å bli med ut. Ja, til å hjelpe mamma med bilen eller gå tur med hunden hennes. Ja, til å trene. Ja, ja, ja, ja! Jeg har fått MYE selvinnsikt ved å gå så dypt i meg selv i så mange år. Det har gjort meg til et reflektert menneske. Jeg har fortsatt ikke verdens beste selvtillit eller selvfølelse, men når negative tanker prøver å ta overhånd kan jeg ved hjelp av mitt eget verktøy sette en stopper tankekjøret.

    7. Opplev nye ting - Denne kan føles litt vanskelig hvis man verken har penger eller mulighet for transportmiddel. For min del åpnet jo mulighetene seg mer etter at jeg fikk meg jobb og tok lappen. Da fikk jeg mer frihet, men å oppleve nye ting trenger ikke nødvendigvis å bety at du må bruke mye penger eller dra på roadtrips. Bare så det er sagt, så tjener jeg skikkelig ræv der jeg jobber nå - og jeg holder meg mest til nærområdet mitt. Nå skal det sies at jeg hater dette hølet av en liten by jeg bor i. Jeg har foreløpig et avstandsforhold, og det har gjort at jeg heldigvis har fått reist en del frem og tilbake - noe som har vært veldig bra for meg, men i prosessen med å tvinge seg til å gjøre nye ting så kan det være alt fra å bli kjent med nye mennesker, ta en løpetur i regnet, gå en ny tursti, prøve en ny matrett. Altså, det handler om nye opplevelser, ikke sant. Nye impulser skaper nye prosesser og bidrar til at følelseslivet og tankene fornyes.

    8. Få ut følelser - Det var ikke før jeg ble kjent med kjæresten at jeg begynte å tørre å makse ut følelsene mine. Med å makse ut følelsene så mener jeg at jeg ga meg selv lov til å være sinna hvis jeg var skikkelig sinna, og ikke bare glatte over det med at jeg kun var lett irritert istedenfor. Jeg begynte å gråte (noe jeg aldri har turt å gjøre fremfor andre) og jeg begynte å smile og le mye mer. Vi er bare mennesker. Vi gjør feil, vi utfordrer og vi mestrer. Og alle er forskjellige. Du kan aldri vite følelsene til en annen, du er ikke i hode på personen eller i hans/hennes sko. Det er helt greit å tillate seg selv å være ordentlig trist, framfor å holde tilbake - noe jeg har gjort i alt for mange år. Jeg sliter enda med å tillate meg selv å gråte, det er fortsatt en prosess jeg jobber med. Når jeg derimot klarer å la meg selv gråte så føler jeg meg mye bedre etterpå, og det er noe jeg er sikker på at vi alle kan være enig i. Gråt hvis du føler du er må, la latteren din høres av de rundt deg hvis du glad eller spark i veggen og slå i putevarene hvis du må få ut sinne. Det er lov. Jeg savner boksesekken min! Når jeg flytter inn sammen med kjæresten min i huset vi har kjøpt, så skal jeg definitivt investere i en ny boksesekk!

    9. Unngå negative impulser - Viser til punkt 6. da jeg hadde en negativ kjæreste som gjorde meg enda mer negativ. Unngå slike mennesker. De vil du ikke ha i livet ditt, og de gjør deg ikke godt uansett. Negative impulser har du rett og slett lov og bare vise finger'n til. Hvis jeg merker negativ energi fra mamma eller andre, så går jeg. Ja, så enkelt som dét fordi jeg har hatt alt for mye av det i oppveksten min, men nå er jeg voksen og kan velge å snu ryggen til det. Hadde jeg turt å gjøre det da jeg var yngre så hadde jeg gjort det da også. Ikke rot deg opp i drama, ikke heng med "venner" som baksnakker, ikke baksnakk andre og generelt: stay positive! Du er selv ansvarlig for dine valg. Flere ganger mens jeg har vært i det negative hjørnet har jeg tatt meg selv i å tenke: "Nei, faen, skal jeg sitte her å sture og gjøre resten av dagen skikkelig kjip? Eller skal jeg bare ignorere dette og gjøre noe gøy?" Tenk også på de du omgås med. Fortjener de at du forpester dagen deres? Unngå negative impulser, og ikke vær en negativ impuls selv.

    10. Stressmestring og avslapping  - Dette punktet liker jeg. Jeg kan være veldig flink til å ta morgendagens sorger og bekymringer på forskudd, men jeg er også en mester i å rigge meg til, og å nyte tilværelsen hvis jeg har bestemt meg for å slappe av. Nå skal jeg si meg selv litt imot her, men jeg nevnte lenger opp i innlegget at jeg ikke skal nevne triggere til depresjonen. Stress er noe som definitivt kan være en trigger for meg. Hvis jeg går lenge og er stressa så blir jeg anspent og negativ og deretter i ubalanse med følelsene mine. Men fortvil ikke! Finn ut hva som stresser deg. Har du påtatt deg for mange prosjekter? For stor arbeidsmengde på jobben/skolen? Det kan være forholdet ditt som påvirker deg negativt eller andre relasjoner osv. Jeg deltar på Yoga gruppetimen hos Elixia minst én gang i uken. Der praktiserer de blant annet avslappningsteknikker som reduserer stress, og gjør deg bevisst på pusten din for at du skal ta inn nok oksygen i kroppen. Hvis du ikke har hørt om appen SMART så bør du sjekke den ut nå! Kort fortalt er det en verktøykasse som ble laget for å hjelpe veteraner og andre som arbeider i kriseområder med stressmestring. Appen skal forbedre din evne til å mestre stress og hjelper deg med å sette mål og måle din mestringsevne over tid. Denne anbefales blant annet på videregående skoler. Å ta tid til deg selv kan virke ganske fjernt i tidsklemma vi befinner oss i, hvert fall når det er snakk om å bare bruke tiden til seg selv for kos, men klarer du det, så vil du klare å mestre hverdagen litt bedre etterpå. Jeg liker for eksempel å ta meg et langt glovarmt bad med duftolje mens jeg drikker te, smoothie eller noe annet. Spørs hvilken dag i uka det er hvis dere skjønner, haha. Jeg vet at jeg ikke er alene om å føle det her, men jeg kjenner meg brått mye mer opplagt og freshere etter jeg har tatt litt vare på meg selv. Hatt en god treningsøkt, skrubbet kroppen, barbert meg, nappet bryn, smurt meg inn i en deilig bodylotion som får kroppen min til å lukte fabulous, fotbad eller ligge i badekar, ansiktsmaske, manikyr og pedikyr, spise noe godt og lignende. Noen ganger holder det med å bare tenne stearinlys rundt i stua og synke under pledd i sofaen til Netflix på tv'n. Hva får deg til å slappe av?

    11. Ikke isoler deg selv - Jeg skal prøve gjøre denne kort. Det er lov å ha dager hvor man bare vil være alene, og innimellom så er det akkurat det man trenger. Dessuten så er folk forskjellige og noen har mer behov for alenetid enn andre uavhengig om man har depresjon eller ei. Jeg er av den typen som blir ganske kreativ når jeg er alene og som trives i mitt eget selskap, men noen ganger må jeg bare innse at jeg kan bli litt sosialt understimulert - og da er det godt å møte venner, familie og kjæreste som kan sette på plass de sosiale antennene mine! Ikke sitt hjemme alene, da kverner du bare på de vonde tankene om og om igjen. Det er viktig å holde kontakten med andre selv om man er deprimert. Man kan få seg selv til å tro at man er for sliten til å sosialiseres, men da er det viktig å huske på at det ofte er depresjonen som snakker. Man kan også føle at det kanskje er litt flaut å ta kontakt med noen igjen hvis man har ignorert en relasjon i en lang periode, men de som vil deg vel vil støtte deg uansett.

    12. Vær takknemlig - Fem ting jeg er takknemlig for: 1. jeg er takknemlig for at jeg har en så fantastisk forlovede. 2. Jeg er takknemlig for at jeg får hjelp til å ha bil, det er et privilegium jeg ikke tar for gitt. 3. Jeg er takknemlig for at jeg har tak over hode og mat på bordet. 4. Jeg er takknemlig for at jeg er født frisk. 5. Jeg er takknemlig for at jeg fikk komme inn på voksenopplæringa. Det sies at hvis man skriver en liste med fem punkter over hva man er takknemlig for, hver kveld før man legger seg, så vil man automatisk få litt bedre humør å lære seg å sette pris på de små gledene i tilværelsen. Hva har du å være takknemlig for i kveld?

  • Publisert: 15.11.2017, 00:41
  • Kategori: Psykisk helse
  • 3 kommentarer
  • Årets første snøfall

  • Publisert: 14.11.2017, 17:51
  • Kategori: Blogg
  • Da falt snøen til slutt i Porsgrunn også. Jeg våknet i dag til en hvit plen, og selv om jeg ikke liker å måke så var det for en gangs skyld litt fint å kunne gå til bilen på morgenkvisten uten at det var bekmørkt ute. Det finnes jo positive ting ved vinteren også: som for eksempel at det blir litt lysere ute når snøen har lagt seg. Hvor i landet bor dere, og har det snødd der enda?


    Then the snow has finally ended in Porsgrunn as well. I woke up today to a white lawn, and although I do not like to shovel it was nice to go to my car in the early morning without it being so dark outside. Besides there are some positive things about the winter: for example that it is getting a little lighter outside when the snow has fallen.
    Where do you live, and has it snowed there yet?

  • Publisert: 14.11.2017, 17:51
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer